Elin Fjerstad tar opp to viktige ting i foredraget og i boka si, Frisk og kronisk syk, både det å mestre og å akseptere sykdommen. I sitt arbeid har hun møtt en kvinne som stiller et viktig spørsmål: Ikke nok med at jeg må leve med denne gikta, men må jeg mestre den hele tiden også?

Fra helsepersonell, familie, venner og bekjente kan vi ofte oppleve en forventning om mestring, en forventning om at vi skal ta det på en god måte, gjøre det beste ut av situasjonen. Trene riktig, hvile riktig, spise riktig, tenke riktig. Men Fjerstad mener at vi må bort fra dette flinkhetsidealet som kan gi grobunn for selvkritikk, skyld- og skamfølelse. Hun mener at det er nyttig å tenke at mestring er knyttet til å tåle sin sykdom.

Det å framheve mestring som et ideal kan synliggjøre taperne – de som ikke får til å leve godt med kronisk sykdom. Fjerstad poengterer at ettersom utfordringen som skal mestres aldri går over, vil de fleste en eller annen gang bli en av taperne. På den måten kan mestringsbegrepet angripe selvfølelsen hardt – vi lykkes ikke hver dag.

Når det snakkes om mestring av kronisk sykdom blir det ofte vektlagt at man må akseptere sykdommen. Elin Fjerstad problematiserer dette. Må vi egentlig det?

Å få en kronisk sykdom kan for mange oppleves som en krise eller en sorg. Innenfor kriseteori er tanken at reaksjonene forløper gjennom bestemte stadier: Først er det krise, så lærer man seg å mestre livet med sykdommen og til slutt aksepteres sykdommen. Men det finnes ingen forskningsmessige holdepunkter for at det faktisk er slik. Det er ingen mal for hvordan man venner seg til kronisk sykdom, i følge Fjerstad. Det er ikke nødvendigvis slik at frustrasjonen forsvinner proporsjonalt med at aksepten kommer. Å skulle akseptere sykdommen kan føles som enda et krav og en byrde, og dermed gi argumenter til destruktiv indre dialog.

Noen opplever også at å bli bedt om å akseptere sykdommen er det samme som å gi opp å leve det livet man ønsker seg. Man trenger ikke nødvendigvis akseptere sykdommen, men man må forholde seg til den.

Er det helsefremmende å akseptere sykdom? Fjerstad viser til undersøkelser blant personer med aids og brystkreft hvor det var en sammenheng mellom det å akseptere at en skulle dø og redusert levetid. Hun viser også til en litteraturgjennomgang som ble gjort av Telford mfl. i 2006, hvor det å være urealistisk positiv så ut til å være en mestringsstrategi som kunne hjelpe folk til å føle seg bedre, være sosiale og gå på jobb. Benekting kan være en nødvendig psykologisk beskyttelse.